Kortere dager

Bliss og Fiffi er klare for mer jakt. 30 min etter at bildet ble tatt, hadde Fiffi en noe upresis stand på en orrhane. Jeg plasserte meg feil og fikk ikke skutt.

Femto tar seg tid til å koke kaffe i Nannestad. Før pausen hørte vi flere orrhaner spille på en hogstflate.

Bliss støkket en jerpe mot meg, skuddet satt der det skulle.

Det har blitt turer til Nannestad og en tur til Finnemarka, men utbyttet har vært labert...
År med lite fugl har jeg opplevd før, men i år synes jeg det har vært ekstremt. Det har så langt ikke blitt noen felling for Fiffi. Hun har hatt flere fine arbeider i høst på orrfugl og rugde, men jeg har vært vel fokusert på hunden, og i skogen har man ikke god tid til å blåse i fløyta før man skyter. Skulle det bli flere situasjoner på Fiffi i høst, vil jeg prioritere å skyte. Hun står fint og jeg er ganske sikker på at hun ikke blir en "støtende" fuglehund slik Bliss ser ut til å ha blitt. Forøvrig overrasket Bliss en dag i  den korte kuldeperioden som var rundt midten av november. Hun tok stand og holdt den helt til jeg kom bort til henne, og hun reiste en rugde. Skogen var tett og rugda kjapp, så det ble ingen felling. Å ta opp en rugde på barfrost var også overraskende.

Laber skogsfugljakt

I Trysil var det nesten ikke fugl. Den femte dagen hadde Fiffi omsider et flott arbeid på en orrhane med stand, reis og ro. Det var så fint at jeg glemte å skyte. Med tanke på hvor lite fugl det var, så var det like greit.

Pause i Hurum. Vi så en fugl, en fin tiur.

Mer pause i Hurum. Senioringeniøren koker kaffe.

Sol i Finnemarka mens tåken dekker Lierdalen. Denne dagen hadde Fiffi to stander på rugde og en på orrhane. Vi så flere fugl, både orrfugl og tiur, i tillegg. Selvom jeg ikke kom til skudd, var det en god dag!

Endelig 21. august!

Politimannen og jeg hadde en god ettermiddag på duejakt i Spydeberg.

21. august, slutt på båndtvang og starten på due- og andejakt - det er gud bedre meg jul og bursdag på en gang! De første to dagene ble brukt til hundetrening i Trysil. Det var lenge siden sist jeg slapp hundene. Bliss gikk som hun pleier, mens Fiffi gikk ustabilt og var vanskelig å lese. Fiffi hadde stand på røy og en støkk. Hun står godt, men kan stå på seter og når hun står på fugl i skogen kan hun stå på litt langt hold. Jeg ser positivt på at hun støkket fordi jeg håper det betyr at hun prøver og feiler og forhåpentligvis justerer seg.

Det ble en ettermiddag på duejakt med Politimannen.  Vi hadde begge med oss våre nyinnkjøpte duekaruseller, men i starten skjedde det lite. Etter et par stille timer skjedde det en hel del, og vi skjøt tilsammen 19 duer. Fiffi fikk apportere noen av dem. Hver gang ville hun søke laaangt ute på jordet og måtte kalles inn og sendes ut på nytt. Jeg bør nok trene henne mer på dette. Etter at vi hadde avsluttet jakten, gikk jeg langs skogkanten. Jeg hadde noen uforklarlige bom, ofte er det slik at fuglen er truffet, men likevel klarer å fly et stykke. Da setter de seg ofte i et tre før de faller døde ned på bakken. En due lå lett synlig i jordekanten og Fiffi hentet den raskt. Deretter sendte jeg henne inn i skogen bak jordet, og etter noen minutter kom hun tilbake med en due. Jeg sendte henne inn i skogen en gang til, men da fant hun ikke flere. 

Apportprøve og trening på rapphøns.

Fiffi har det med å stoppe i vannkanten for  så å ta et tigersprang ut i vannet. Her under trening i Østmarka.

Første helgen i august ble Åstjernprøven avholdt. I fjor var det på denne prøven Fiffi fikk sitt "gjennombrudd" og fikk 1 UK. Første dag av prøven, klinket hun til med 30 av 30 poeng og 1 AK. Det var en annen hund som fikk samme poengsum, en flott engelsk setterhann. På apportprøver hvor deltagere overnatter, har man ofte en "eliteapport" mellom hundene som har fått 30 poeng og Fiffi og setteren møttes til dyst. Det ble to laaange vannapporter, fra en båt ble det løsnet skudd og en due ble kastet i vannet og på signal fra dommeren sendte jeg ut Fiffi. Da hun var på vei inn med første fugl, ble det løsnet skudd og en ny fugl ble kastet i vannet. Fiffi endre først kurs, men på et fisteltilrop fra meg, fortsatte hun inn mot land. Etter avlevering, ble hun sendt ut på ny. Det syntes hun var tungt, men hun fullførte. Engelsk setteren fullførte også med et tempo og en intensitet som tydelig overgikk Fiffi, den var som en vorsteher og det var morsomt å se. Tidvis kan man få inntrykk av at apport ikke er noe for de britiske rasene, men denne herren gjorde det inntrykket til skamme.

Andre dag av prøven virket Fiffi sliten, jeg tror eliteapporten var anstrengende for en liten münsterkropp, intensiteten var ikke som dagen før og hun mistet noen poeng, men ikke flere enn at hun fikk 2. AK. Hennes rival fra dagen før, røk visstnok ut, så kanskje de begge var slitne av den seansen. Jeg synes det er helt greit at eliteapporten var såpass fysisk krevende, det er en ekstra utfordring for hunder som har fått maksimal poengsum og det var moro bare å komme dit.

Forsekk, kaffekrus og ølseidel!

Dagen etter prøven hadde jeg privattime med Fiffi på Sando hundesenter. Vi fikk lov til å gå uten langline, så Fiffi søkte og fant rapphøner. Stand og reis gikk fint. På første fugl fomlet jeg etter fløyta, så hun løp etter 50-60 meter før jeg fikk stoppet henne, men etter det så hadde vi komplett RIOS i følge instruktøren Ulrik. I alt så ble det 4 fuglearbeider hvor alt gikk etter boka. I tillegg ble en rapphøne med hjem, i et tett kratt hørte vi så vidt en høne klukke og så ikke noe mer. "Hun har den i munnen" sa Ulrik, hvorpå jeg ba om apport og Fiffi kom og avleverte en varm rapphøne. Kanskje den var skadet...Når hunden får gå uten langline, så synes jeg dette er veldig realistisk trening. En privattime som dette kostet 700 kr. Det kan virke dyrt, men da får man trening på sitt nivå. Jeg synes dette er mye bedre enn treningssamlinger eller kurs hvor mye av fokuset er på grunnleggende dressur.  Rapphønene trykker godt, så det kan være det blir noen støkk i skogen og på fjellet før Fiffi får justert seg inn.

Apportmiddag: To duer som vi brukte i helgen, samt en bonusrapphøne fra felttrening.

Bliss svømmer som en gudinne, men etter et fall fra båt som valp, så er hun redd for å gå under og føler seg for når hun går ut i vannet. Hun har hatt en liten framgang i  sommer, kanskje blir det apportprøve neste år.

Mye fiske, ikke så mye fisk.

Storlaks...

Hvert kast er spennende!

I slutten av juni bar det mot Stjørdalselva hvor man hadde det beste laksefisket siden 2012 eller 2000. Jeg er litt usikker, men det var bedre en normalt. Dette er tidlig laksefiske, noe som innebærer mye fiske for hver fisk men til gjengjeld kan man få stor, nygått laks. Dagene gikk, noen få forsiktige napp nå og da, men ingen ordentlige tak. En dag så jeg en fyr kjøre storlaks 300 meter nedenfor meg, og da var det endelig et ordentlig tak. Først jublet jeg inne i meg - endelig satt den store! Jubelen gikk over til skuffelse da jeg merket at dette var en smålaks, en liten smålaks. Reglene er slik at avliver man en laks, får man ikke fiske mer den dagen. Derfor bestemte jeg meg for at denne skulle jeg sette ut, og fikk den fort inn mot land. Kroken satt godt og laksen sprellet som en makrell og havnet på steinene, det var ikke mulig å sette den ut på rett måte så jeg kakket den i hodet. Så bar det avsted til laksebørsen hvor man gjorde store øyne over en så liten laks i juni.

Liten, men fin smålaks på 1.3 kg. Allikevel en skuffelse når man forventer de som er fire ganger større...

Dagene videre forløp som vanlig på laksefiske: Fiske, sove, spise, lufte hunder og snakke med andre om fisket. Noen hadde sitt livs sesong, andre hadde ikke fått laks på tross av iherdig fiske. En av de faste veteranene i elva hadde følgende betraktning: "I fjor var det en ussel sesong, da fikk jeg bra med laks. I år er det en kanonsesong, jeg har ikke fått en eneste laks! Det er ingen rettferdighet i laksefiske".

Det ble noen større laks også, dette er en liten mellomlaks på 3.2 kg. Når de kommer opp i tre til fire kilo, er de såpass store at det er spennende å få dem selvom man fisker med tohåndsstang.

Årets største så langt, 4.8 kg.

Det blir mange slike morgener på laksefiske.

...og navnet på denne hølen er Bruhølen. En av de beste hølene, men det vet alle så man kan være mange om beinet her.

Vakre tegninger på laksen....

Fiffi er en tålmodig laksehund, men gleder seg nok til laksefisket avsluttes og vi tar opp apporttreningen igjen.

Bliss er ikke mindre tålmodig. Hun får god tid til personlig hygiene på sommerens fisketurer.

The one that got away...

Siste dag i Stjørdal tok jeg en morgentur før det var tid for pakking og rengjøring av hytta. Først dro jeg til de øvre sonene i Stjørdalselva, men der var det folk så jeg dro til Forra i stedet. Ganske raskt fikk jeg en smålaks på ca 2 kg. Den var lett å sette ut, så jeg valgte å gjøre det i håp om at det også fantes større laks i hølen. Helt på slutten av hølen ble flua tatt ganske bestemt og denne gangen var det noe tungt i enden. De neste 15 minuttene vekslet den mellom å stå pal i strømmen og riste på hodet og å svømme oppover i hølen. Da jeg fikk den inn til land første gang, bråsnudde den og tok et plask som en spermhval i Donald. Den var stor! Etterhvert ble den sigen og begynte å vippe, jeg trengte bare å vende hodet dens mot bredden, dra den mot land og så ta den rundt halen. I hodet mitt så jeg for meg hvilken stor oppstandelse det ville bli på laksebørsen over denne praktlaksen. Da røk fortommen og tabuordene gjallet over Forradalen...Jeg fisket videre i håp om å få broren til den jeg mistet, men det ble bare tomt og rart så jeg pakket sammen og dro hjem. Helt hjem.

Dette vesle, blanke feltet, helt på slutten av hølen....der...oioioi.

Tilbake til røttene

I mellom to turer til Stjørdalselva, ble det tid til en fjelltur rundt Røros med Herr Mepps. Dagene var preget av nordavind og regn, så det ble slukfiske i ulike vann i fjellbjørkeskogen. Stor sett fikk vi fisk rett ved bunnen og langt ute. En dag var det godt vær, jeg valgte et lavt vann i håp om vaking og tørrfluefiske, mens Mepps valgte å utforske noen vann i høyden. Jeg fikk småfisk, Mepps fikk en ørret på 1.2 kg.

Vi fikk ørreter på sluk og spinner.

De havnet raskt i panna!

Herr Mepps er sulten, men blid!

Herr Mepps med fangst fra en tidligere tur. Han er alltid påpasselig med å rense fisken umiddelbart.

Vulgata og møkkavær

Tidvis plasket det ned.

I mellom vind og regn klekket disse jevnt og sparsomt.

Noen av døgnfluene drev inn i denne vika som lå i le. Her gikk det en ørret og vaket.

Ørreten tok flua og havnet etter hvert i håven. 800 g.

Godflua denne dagen. 

Østmarkapers og apportprøve

I et lunt øyeblikk vaket ørreten innerst i vika.

Mai har vært kald og våt og det kan virke som om maursverminger og døgnflueklekkingene er satt på vent. Det har blitt en del fisketurer, men vakene har vært få og de stakkars ørretene som har tatt en av mine tørrfluer har nok vært de minste og dummeste fiskene i vannet. I pinsen avholdt Norsk münsterländerklubb apportkurs og prøve, så da ble det lite fiske.

Dagen etter pinse hadde jeg fri og da ble det en tur i Østmarka med Bambusmannen. Det var vind og regn, men også noen lune stunder hvor noen få vespertina og fjærmygg våget seg på vingene. I en vik som lå i le, så jeg noen forsiktige vak, Fisken ville ikke har F-fly str 12, men da jeg prøvde en fallskjermnymfe str 14 ble den tatt i et beskjedent vak. Til min overraskelse var det noe tungt i andre enden og det var faktisk ganske så nervepirrende å kjøre fisken. Gleden var stor da en flott, gyllen skogsørret endelig havnet i håven. 

Gyllen skogsørret på 1,1 kg og ny Østmarkapers.

Apportkurset og prøven gikk bra. Fiffi fikk 10 p på søksapporten og 8 p på vannapporten. Nå som hun er i klassen for voksne hunder, AK, så skal det også utføres en sporapport hvor hunden skal følge et spor på 200-300 m, plukke opp fuglen i enden og returnere til eier. Det er delte meninger i fuglehundmiljøet om hvor lurt det er å trene en unghund på spor, så det har jeg latt være. Hun fikk kun 5 poeng, bl.a. fordi hun ikke var så god til å følge sporet, men jeg var godt fornøyd med at hun apporterte en fugl på ca 200 m i skogen. Totalen ble dermed 23 poeng og 3 AK. 

Oppdretter Vidar med Fiffis søster Jif som fikk 26 p og 1 AK, og undertegnede med Fiffi som fikk 23 p og 3 AK. Fiffi har ikke lært seg å posere og det var mye armer og bein, eller mest bein.

Kald og våt maidag! Fysj og fy!

Med båndtvangen starter fiskesesongen

Bonden svinger fluestanga ut mot havet. Vi fikk to tynne sjøørreter som ikke hadde spist seg opp etter gyting, de ble satt ut igjen.

En 800 grams sjøørret fra en "brakkvannsperle". Den er ikke stor, men lubben og med flassete skjell. Da er kjøttet av god kvalitet.

Fin vinter- og vårplass for sjøørretfiske.

Siste dag uten bånd i østmarka og kanskje et ulvespor

Fra nå av blir det turer i bånd for Fiffi og Bliss.

Siste dagen i mars gikk jeg med hundene i Østmarka nær Sandbakken. Målet var kanten av åsrygg hvor Fiffi hadde stand på en orrhøne i et tre for vel en uke siden. Dagen før var vi i samme område og da hadde høna vært der igjen og Fiffi hadde stand på det tomme setet. Etter en stund kom vi over noen digre hundespor. De gikk i ganske rett linje, det så ut som trav hvor avstanden mellom avtrykkene var ca 60-70 cm noe som burde tilsi en skrittlengde på 120-140 cm.

Stor hund eller ulv? Bilnøkkelen er 6 cm lang. 

Poteavtrykkene til en ulv kan ha en lengde på 8,5 - 12 cm og en bredde på 7,5 - 11 cm. Bakpotene er noe mindre enn frampotene. Med målebånd og målestokkregning basert på nøkkelen på bildet, så får avtrykket en lengde på ca 9 cm og en bredde på ca 8 cm. Alt dette er kompatibelt med at det var ulvespor, men så er det hvordan måle, hvor mye har sporene vokst i mildværet, vinkelen på bildet osv. Jeg fulgte sporene ca 200 m før de gikk ned en bratt skrent. Der og da, tenkte jeg dette var ulv og resten av turen ble gjort med hundene i bånd. Jeg var ikke glad for å finne sporene, og er i det hele tatt lite begeistret for ulvens tilbakekomst på Østlandet. 

Lyse kvelder og trening "bak blokka"

Fiffi i stand på orrhøne en halvtimes gange fra blokka jeg bor i. Det ble en lang reis før høna lettet. Fiffi satte seg på fløyta, noe jeg var glad for etter hennes siste herjing i Eggedal.

 Den siste tiden før båndtvang er flott, de lyse kveldene gjør at jeg kan rekke et par timer i skogen før mørket faller på. Fiffi kommer seg, tomstandene blir færre. Samtidig synes jeg søket ikke er som det var i høst. Jeg slipper en hund om gangen og har den andre gående bak i bånd. Det å måtte være tilskuer til at Fiffi leter etter fugl ser ut til å motivere Bliss, og jeg synes søket hennes har tatt seg opp. Kanskje hun er en "late bloomer"?

Orrhøna hadde lagt igjen visittkort.

Noen skritt frem og et tilbake

Fiffi i stand! Omtrent 10 meter "inn i bildet og litt ned" lå rypene.

I slutten av vinterferieuken besøkte jeg Senioringeniøren og sønnene hans i Eggedal. Det ble to dager med trening av Fiffi i fjellet. Den første dagen hadde hun stand, reis hvor 5-6 ryper lettet hvoretter hun satte seg fint på fløyta. Dag to startet vi i medvindssøk, og Fiffi hadde nå forstått at i fjellet er det fugl - jeg synes hun søkte veldig bra. Hun stoppet fortsatt relativt ofte og kikket på meg, men dassinga var historie. 150-200 meter fra meg støkket hun en flokk på 15-20 ryper. Det startet med 5-6 stykker og før jeg fikk laget noe lyd gikk resten av flokken på vingene. Fiffi brydde seg ikke om fløyta og forfulgte ivrig 50-100 meter, før hun stoppet og så mot meg og da kom hun villig på innkalling.

Litt senere hadde vi fin motvind ned en liten dal med flott habitat. Fiffi søkte fint og fant godlukt og hadde flere stander uten fugl. Jeg tenkte at det kunne vært morsomt å ta bilde av en stand, og etter å ha fotografert var det på med hansker, opp med staver og litt hit og dit. "Finn fugl!" sa jeg lyst og lavt til Fiffi som så reiste tre ryper! Jeg ble noe satt ut og når Fiffi hadde fulgt dem ca 40 meter blåste jeg i fløyta, noe hun ikke så ut til å bry seg nevneverdig om. Omsider fikk jeg satte henne på ca 100 meters hold, kalt henne inn og så satte vi oss og roet oss ned før hun fikk utrede. 

Vi fant ikke flere ryper, men det var greit. De to dagene har gitt fremgang på søk i fjellet og stand, men ettergangen er et skritt tilbake. 

Isfiske med Pan og Senioringeniøren mens guttene hans jibber i den lokale alpinbakken.

Trening i Eggedalsfjellet

Fiffi, Cara og Eva tar en liten pust. Eva er oppdretteren til Bliss, som var bortplassert for helgen.

Det har blitt et par turer i fjellet sammen med Eva og Cara for å finne "snille" ryper, men så langt har de sittet lett og ingen av bikkjene har fått stand. Cara har jobbet flott og dekket mye terreng. Fiffi har fjasa, hun skjønner ikke at det finnes fugl i vinterfjellet. Den første turen var dessuten preget av at hun var veldig løpsk. 

På den siste turen jobbet Cara på en fugl oppover en bjørkeli. Vi kunne etterhvert se en flott stegg som beinet mellom buskene før den på toppen av lia tok til vingene. Det var fasinerende å se rypa og hunden prøve å utmanøvre hverandre. Da vi nærmet oss bilen så Eva en rype på bakken. Jeg og Fiffi  gikk mot den i medvind. Etterhvert begynte rypa å løpe og først da ble Fiffi oppmerksom på den.  Rypa lettet og jeg lot Fiffi nyte oppflukten et sekund eller så før jeg blåste i fløyta og Fiffi satte seg logrende. Da hun fikk fri, ville hun først løpe i fluktretningen til rypa, men lot seg lett påvirke til heller å utrede setet. Det gjorde hun med stor iver, og forhåpentligvis var dette en øyeåpner for henne. Rypene trykker visstnok bedre i månedene som kommer, så det skal bli flere turer i fjellet.

På den første turen var Fiffi på høyden av løpetiden og mest interessert i å herje med Cara.