Noen skritt frem og et tilbake

Fiffi i stand! Omtrent 10 meter "inn i bildet og litt ned" lå rypene.

I slutten av vinterferieuken besøkte jeg Senioringeniøren og sønnene hans i Eggedal. Det ble to dager med trening av Fiffi i fjellet. Den første dagen hadde hun stand, reis hvor 5-6 ryper lettet hvoretter hun satte seg fint på fløyta. Dag to startet vi i medvindssøk, og Fiffi hadde nå forstått at i fjellet er det fugl - jeg synes hun søkte veldig bra. Hun stoppet fortsatt relativt ofte og kikket på meg, men dassinga var historie. 150-200 meter fra meg støkket hun en flokk på 15-20 ryper. Det startet med 5-6 stykker og før jeg fikk laget noe lyd gikk resten av flokken på vingene. Fiffi brydde seg ikke om fløyta og forfulgte ivrig 50-100 meter, før hun stoppet og så mot meg og da kom hun villig på innkalling.

Litt senere hadde vi fin motvind ned en liten dal med flott habitat. Fiffi søkte fint og fant godlukt og hadde flere stander uten fugl. Jeg tenkte at det kunne vært morsomt å ta bilde av en stand, og etter å ha fotografert var det på med hansker, opp med staver og litt hit og dit. "Finn fugl!" sa jeg lyst og lavt til Fiffi som så reiste tre ryper! Jeg ble noe satt ut og når Fiffi hadde fulgt dem ca 40 meter blåste jeg i fløyta, noe hun ikke så ut til å bry seg nevneverdig om. Omsider fikk jeg satte henne på ca 100 meters hold, kalt henne inn og så satte vi oss og roet oss ned før hun fikk utrede. 

Vi fant ikke flere ryper, men det var greit. De to dagene har gitt fremgang på søk i fjellet og stand, men ettergangen er et skritt tilbake. 

Isfiske med Pan og Senioringeniøren mens guttene hans jibber i den lokale alpinbakken.

Trening i Eggedalsfjellet

Fiffi, Cara og Eva tar en liten pust. Eva er oppdretteren til Bliss, som var bortplassert for helgen.

Det har blitt et par turer i fjellet sammen med Eva og Cara for å finne "snille" ryper, men så langt har de sittet lett og ingen av bikkjene har fått stand. Cara har jobbet flott og dekket mye terreng. Fiffi har fjasa, hun skjønner ikke at det finnes fugl i vinterfjellet. Den første turen var dessuten preget av at hun var veldig løpsk. 

På den siste turen jobbet Cara på en fugl oppover en bjørkeli. Vi kunne etterhvert se en flott stegg som beinet mellom buskene før den på toppen av lia tok til vingene. Det var fasinerende å se rypa og hunden prøve å utmanøvre hverandre. Da vi nærmet oss bilen så Eva en rype på bakken. Jeg og Fiffi  gikk mot den i medvind. Etterhvert begynte rypa å løpe og først da ble Fiffi oppmerksom på den.  Rypa lettet og jeg lot Fiffi nyte oppflukten et sekund eller så før jeg blåste i fløyta og Fiffi satte seg logrende. Da hun fikk fri, ville hun først løpe i fluktretningen til rypa, men lot seg lett påvirke til heller å utrede setet. Det gjorde hun med stor iver, og forhåpentligvis var dette en øyeåpner for henne. Rypene trykker visstnok bedre i månedene som kommer, så det skal bli flere turer i fjellet.

På den første turen var Fiffi på høyden av løpetiden og mest interessert i å herje med Cara.