Noen stjeler mat fra hauken og apportprøve på Åstjern, Hadeland.

Mattyveri i Østmarka

En kveld jeg luftet hundene på en grusvei i marka, lettet en hønsehauk fra noe kratt 7-8 meter fra oss. Som alltid når noe større enn en skjære letter, beordret jeg sitt og hundene satte seg. Fiffi ble så sent ut i apport, og sannelig min hatt kom hun ikke tilbake med en varm ringdue som hauken hadde slått! Det lover godt for at hun skal bli en god jaktapportør. Bliss syntes også dette var spennende,så jeg kasta dua tilbake slik at også hun fikk lov til å apportere.

Apportprøve igjen

Fiffi hviler ut etter god innsats.

Etter forrige apportprøve hvor jeg var skuffet over vannapporten, har treningen fortsatt på det. Ikke mange apporter, men en vannapport nesten hver dag og på ulikt sted hver gang. En dag besøkte jeg søsteren min i Odalen og hun og svogeren min var behjelpelige. Svoger spilte hjelper og kastet dummien ut i vannet og søster spilte dommer. Alt sammen gikk utmerket.

Lørdag 26 og søndag 27/7 var det apportprøve igjen. Lørdag gikk søkapporten bra, men Fiffi var litt vel fokusert på kjerr og kratt (i håp om å finne en varm due kanskje?) noe som bremset søket slik at hun brukte lang tid på å finne fuglen. Det ble 9 av 10 poeng. Vannapporten var herlig, hun løp til vannkanten og hoppet ut og det gikk på skinner. Da ble det 19 av 20 poeng og 1. UK! 

Søndag gikk alt skinner! 20 av 20 poeng, 1. UK og beste hund i UK den dagen. En korthåret vorsteher fikk også 20 poeng, men pga alder ble da Fiffi beste hund, noe som visstnok er vanlig når poengsummene er like for to hunder.

Neste mål er å holde samme nivå på Østmarkaprøven 21 august.

Apportprøve Holleia

20/7 stillte jeg Fiffi på apportprøve igjen. Sist gang var det full pott på søkapporten, men null poeng på vannapporten siden hun ikke gikk i vannet. Etter det har jeg trent vannapport hyppig, og hun gikk direkte ut i vannet både på kjennte plasser og ukjente plasser. Selvom jeg var nervøs, så jeg for meg at dette skulle gå fremragende.

Vi startet med vannapport. Fiffi tuslet til vannkanten og stoppet der. Jatting med babystemme hjalp ikke, så jeg kalte henne inn og sendte ut på nytt. Denne gangen gikk hun i vannet, men det krevde mye jatting. Vel i vannet hentet hun dua og avleverte den fint, noe rakst i følge dommeren. Hun fikk 5 av 10 poeng.

Søkapporten gikk bra, hun rotet litt i et område før hun kom over i et ordentlig søk, men deretter gikk det på skinner og hun fikk 9 poeng. Summen ble 14 poeng og 3. UK.

Jeg var glad for premie, men skuffet over at vannet gikk så dårlig. Jeg har en forklaring. Det er at dette var på samme plass hvor jeg på et kurs for 5-6 uker siden ikke fikk henne ut i vannet for å apportere. Så kanskje maset og den negative mestringsfølelsen har blitt knyttet til denne plassen.

Videoen under viser en vannapport noen dager før prøven. Det er ikke mye som tilsier at denne hunden skal stoppe ved vannkanten noen dager senere.

Ørretfiske i Rørosfjella

Så stille kan det være i fjellet.

I fjellene rundt Røros og Femunden er det tallrike vann og elver. I fjor leide Isenkramfiskeren og jeg en hytte som lå inntil flere vann, deriblandt to små vann hvor vi hadde gode fangster. Isenkramfiskeren fikk langt flere enn meg, men jeg var allikevel godt fornøyd med en flott fjellørret på 1.3 kg på tørrflue under en vårflueklekking.

Flott fisk på tørrflue i fjellet!

Mens vi var der var det flere andre som fisket i disse vannene og fikk fine ørreter. Litt betenkelig var det, hvor mye fisk kan det egentlig være i disse vannene? De fleste som fisket der var nok først og fremst turfolk og tanker om begrenset uttak og fang- og slipp tror jeg ikke de hadde. Allikevel, vi måtte prøve der igjen. Vi hadde leid hytte, slik at vi kunne bære inn øl i stedet for telt og hadde fine dager og kvelder.

Bliss og Fiffi nyter godværet. Dette er fra fjorårets tur.

Det var stille kvelder med moderate vårflueklekkinger og sparsomt med vak. Det var nok viktigere for meg enn for isenkramfiskeren som foretrekker litt vind og bølger. Vi fikk mange fisk, men ingen ordentlig store. Isenkramfiskerens største var på 750 g, mens min største var på 600 g. Om dette skyldes overfiske eller at vi bare var der til feil tid, er ikke lett å vite. Jeg tror nok vannene fiskes vel hardt. Vi hadde fisk til middag en dag og slapp tilbake de fleste vi fikk og var enige om at disse vannene skulle vi la hvile noen år før vi kom tilbake. Nå var det andre fiskere der hver dag vi var der og en av dem fikk en ørret på 1.1 kg på tørrflue. Jeg tipper han og ganske mange andre har lyst til å komme tilbake, så at Isenkramfiskeren og jeg holder oss unna har nok liten effekt på disse vannene.

Laksefiske og morsomt ørretfiske i Trøndelag

Dette er håpet når jeg svinger stanga i Stjørdalselva.

Laber første uke

I slutten av juni gikk ferden til Stjørdalselva. Jeg hadde moderate forventninger. Elvene i Trondhjemsfjorden og på Nord-Møre hadde alle en elendig laksestart og det var tydelig at dette var et elendig år for storlaks i disse elvene. I utgangspunktet har Stjørdalselva et strengt kvotesystem, du har lov til å ta livet av inntil tre laks over tre kilo og tre laks under tre kilo i løpet av sesongen, og du har ikke lov til å ta mer enn en pr døgn. I tillegg bestemte miljødirektoratet at all hunnlaks skulle gjenutsettes. Elven var liten da jeg kom og fortsatte å synke. De første fem dagene hadde jeg tre napp og en liten smålaks på land. Den satte jeg ut.



Artig ørretjakt med Senioringeniøren

Senioringeniøren speider etter vak.

I påvente av regn, økt vannføring og mer laks, tok jeg en dagstur til Nea i håp om insektklekkinger og vakende ørret. Sannelig min hatt dukket ikke senioringeniøren opp da jeg sto ved elva og speidet etter vak! Vi slo oss sammen, spanet omkring i elva og fant en elvestrekning med vakende ørret. Det klekket døgnfluer, små baetiser som ørreten lot være i fred og en og annen aurivilli som auren tok villig. Dette var i en yttersving i elva slik at dypåren gikk på vår side av elva. Bredden var bratt og med tett oreskog, slik at det var kronglete å fiske, men til gjengjeld sto fiskene nærme land.

Kronglete forhold!

Vi hadde et artig fiske, spinkle parachute-fluer fungerte bra og utfordringen var å få flua ut til fisken og stripefri flyt. Med en tett bredd blir det artig! Noen ganger var enkle kast over hodet det som skulle til, andre ganger måtte vi ty til spey eller snakeroll.

Senioringeniøren har landet en pen en!

Begge fikk fine ørreter, men jeg må innrømme at Senioringeniøren også er Seniorindianeren. Han spaner møysommelig, og når han har valgt seg ut et vak legger han en møysommelig plan. Så tar han gjerne en god omvei og nærmer seg fisken rolig. Den første timen eller så var jeg nok mer en hodeløs kylling og rotet mellom flere vakende ørreter i stedet for å ha fullt fokus på en om gangen, men roet meg etterhvert og da gikk det bedre.

Dagens fisk sto Senioringeniøren for. Ved siden av en stein tok en praktfull ørret på 1,1 kg flua hans.

1,1 kg! Da bildet ble tatt var planen å sette den ut igjen, men den var kroket for dypt til det. 

Dagen etter hadde vi også morsomt fiske på den samme strekningen og etterhvert var det jeg som fikk på en stor ørret på plassen hvor Seniroingeniøren hadde suksess dagen før. Etter tilslaget føk den over elva og gikk ut på backingen. Så fikk jeg den inn til meg, men da gikk den oppstrøms og inn mot land. Der klarte den å svømme under en nedsunket gren slik at fortommen røk. Et tabuord eller to gjallet over elva...

De fleste gikk ut igjen, men noen gikk i panna også.

 

Utpå kvelden dro jeg tilbake til Stjørdal. Senioringeniøren ble i Nea og kl. 23.42 tikket en MMS inn med en  ørret på 1,5 kg tatt på superpuppan...







Regn, økt vannføring og mer laks

Omsider kom det regn et døgn så det monnet. Stjørdalselva steg og fangstene tok seg opp. Regnet var kortvarig og ble avløst av sol og varme, 30 grader om dagen og 18 eller mer om natten, så elva sank fort. For min egen del blir jeg veldig ivrig når elva stiger, men stort sett får jeg ikke laks før den begynner å synke. Slik var det også denne gangen og klokken ti en kveld plasket det ved flua. Jeg kjente herlig tyngde i tohåndsen og at line tikket ut av snella og kunne nesten ikke tro det! Omsider! Laksen var illsint og jeg så for meg noe stort, men da den gikk opp i et herlig sprang så jeg at den ikke var stor. Det viste seg å være en vakker hann på 2,9 kg som jeg kakket. Da kunne jeg ikke fiske før neste dag, men det var heldigvis bare halvannen time til.

Ikke så stor, men illsint og svært velkommen!

I denne giftige innstrømmen tok laksen.

Etter å ha fryst laksen og matet hundene, bar det tilbake til samme plass. Jeg fisket over med stor og liten flue uten noen kontakt og bestemte meg for å prøve Forra i stedet. Forra er en sideelv til Stjørdalselva, og har du sesongkort kan du også fiske flere vall der. Forventningene var sånn passe, jeg hadde hatt noen sporadiske forsøk i Forra i tidligere år uten hell.

Spennende plass!

Hølen jeg dro til er en fantastisk plass med relativt raskt strømmende vann og mange spennende steiner laksen kan stille seg ved. Bak en av disse steinene bare stoppet flua som om den satt i bunnen, men etter noen sekunder var det nok en gang en illsint laks som for nedstrøms, og nok en gang syntes jeg den virket stor der jeg fulgte den. Etter litt hopping og litt inn og ut, kommer nok en hannlaks på land og denne gangen var den på 3,9 kg. Det er en liten mellomlaks, men for meg var den stor og spennende nok!

Min første Forralaks.

Neste natt prøver jeg flere plasser, og får en smålaks til på ca 1,5 kg i Forra, denne gangen på en annen plass. Den satte jeg ut. Jeg fisket videre til femtiden og la meg. Dagen etter var det å rydde ut av hytta og reise hjem.

Bliss og Fiffi er med! For anledningen poserer de i solen, men ellers satte jeg dem i skyggen der det var mulig.